|
Jonas
kom til verden 30. desember 2003 kl. 02:39 på fødeavdelingen
til Bærum Sykehus. Han veide 3.220 g og var 48 cm lang. Siden
da har han både strukket seg og lagt på seg. Jonas er
vår lille solstråle (når han ikke har vondt i magen). Det er
bestefar som tar bilder, og det har blitt noen "tonn" til nå.
Her vises et bilde av en ung kar på 9 uker. Han er
selvfølgelig en ordentlig go'ing! |
 |
| |
|
 |
Jeg - Jonas
- ble døpt i Helgerud kirke i Sandvika 2. mai 2004. Til
venstre ser du mine stolte besteforeldre Jan og Stein,
og det er Sogneprest Øyvind Kvarstein som døper meg. Helgerud
kirke har en av Norges beste organister - Iver Kleive, og han
holdt nærmest konsert for oss alle som avslutning. Akkurat da
likte jeg ikke det så godt, men alle i kirken klappet fælt, så
det var nok bra. |
| |
|
|
På min første 17. mai måtte
jeg ha med meg mamma og pappa på besøk hos farmor og farfar.
Farfar tar alltid bilde med flagget i bakgrunnen, og selv om
jeg ikke synes så godt, så ble det da ganske fint. Oldefar var
også tilstede, og han fikk holde meg akkurat som pappa.
Oldefar er stolt, han. Lille jeg forsvinner nesten i de store
hendene hans. |
 |
|
|
|
 |
Selvfølgelig fikk jeg smake litt is siden det var 17. mai,
men bare litt. Mamma og pappa mener nok at det er litt tidlig.
Alt gikk bra, og jeg syntes is var veldig godt. |
|
|
|
|
To måneder går fryktelig
fort når man er liten, og til høyre er jeg hos farmor og
farfar i slutten av juli 2004. Det er deilig sommer, og mamma
og pappa flytter (sammen med farfar og onkel Lars Erik). Nå
får jeg mitt eget rom, sånn at mamma og pappa kan få sove litt
- tror jeg. Nei, jeg er ikke helt rolig ennå, og er fortsatt
våken flere ganger om natten. |
 |
| |
|
 |
Tiden går
veldig fort. Det synes i hvert fall farmor og farfar. Nå er
jeg oppe og går, selv om jeg fortsatt liker meg godt på
knærne. På bildet til venstre er det allerede nyttårs-aften
2004, og jeg er blitt en ordentlig luring. Forsøker å snakke,
og det kommer hele "setninger" ut av munnen min. Jeg liker meg
godt hos farmor og farfar, og begynner å kjenne onkel Lars
Erik, som nå er uten langt hår og skjegg. |
| |
|
|
Nå er vi over i 2005, og
jeg er 16 måneder gammel. Hvorfor jeg er så blid? Onkel Lars
Erik tuller med meg - han "snakker dansk" - og jeg er
trygg på farmors fang. Snart skal jeg begynne i barnehagen, og
det skal bli en skikkelig utfordring. Allerede første uken
klarer jeg å få lungebetennelse, og må være borte fra de andre
barna i lange tider. Fortsettelse følger.... |
 |
|
|
|
 |
Nå er
det 2006 og jeg har blitt en ordentlig hjerteknuser, men
samtidig har trassalderen kommet. Jeg er litt treg til å
snakke, men har endelig lært meg å si FOMA (farmor) og FAFA.
Motorisk er jeg derimot på topp, og hver gang jeg er hos
farmor og farfar storkoser jeg meg. Noe av grunnen er nok at
FOMA koser med meg og skjemmer meg bort. Det har hun lov til.
FAFA er ikke så verst han heller forresten - det er jo han som
skriver om meg. |
|
|
|
|
Tiden
går, og jeg har vært på min første ordentlige
teaterforestilling. Foma og Fafa tok meg med på "Kardemomme
by" på Nationalteatret. Av en forestilling på 2 timer og 10
minutter klarte forestillingen å holde på min oppmerksomhet
til det var fem minutter igjen. Ikke verst når jeg er bare
nesten tre år. Det har blitt mange tøffe leker etterhvert,
og nå legger jeg puslespill, bygger garasje med Duplo og
kjører med biler, men Postmann Pat på DVD er nok det som
trekker mest. |
 |